DPIBHG

Artikkelen om sikkerhetsbrudd etter at foreldre med besøksforbud ble lagt til i skoleappen Vigilo vekket store reaksjoner hos meg. I dagens samfunn ligger det meste av informasjon ute på nett, og er søkbart for alle. Det snakkes mye om nettvett, digital kunnskap og ferdigheter som må ligge i grunn for å håndtere nettet fornuftig. I situasjoner der vi er pålagt å bruke nettbaserte apper, som eksempelvis på institusjoner som skole og barnehage, er vi prisgitt at programmene fungerer som de skal. Institusjonene har, som Bølgan (2018) skriver, et ansvar og plikt for å opprettholde informasjonssikkerheten i barnehagen. Foreldre må bl.a. gi formelle samtykker til at institusjonene kan ta og dele foto av barna, i bruk av samtykkeskjema. Men, hva med når selve programvaren ikke klarer å opprettholde standarden man forventer? Denne artikkelen om  sikkerhetssvikt  er et eksempel på stort sikkerhetsbrudd, som kunne fått alvorlige konsekvenser for enkeltbarn og deres familier.  Fig1. Personopplysn

For at jeg skulle kunne starte dette innlegget om hvorfor og hvordan man kan bruke digitale verktøy i barnehagen, begynte jeg først å reflektere rundt egen praksis, egne holdninger, tanker, meninger, og ikke minst hva ulike fagartikler sa om denne tematikken. Dette satte i gang en tankeprosess rundt hva jeg ønsket å fokusere på, noe som endte på de voksnes kompetanse og kjennskap til de ulike digitale verktøyene som fins der ute.  Digitale verktøy har blitt en naturlig del av barn og voksnes hverdag i dagens samfunn. Rammeplanen for barnehagen (2017) tydeliggjør at barnehagens digitale praksis skal bidra til lek, læring og kreativitet. De digitale verktøyene skal støtte opp barns læringsprosesser igjennom det pedagogiske arbeidet, med fokus på et rikt og allsidig læringsmiljø for alle barn. Rammeplanen poengterer også at personalet må utøve digital dømmekraft, samt bidra til barns utviklende etiske forståelse knyttet til bruken av digitale medier (KD,2017, s.27). Men, for å kunne tilby