Når det digitale svikter i praksis..
Artikkelen om sikkerhetsbrudd etter at foreldre med besøksforbud ble lagt til i skoleappen Vigilo vekket store reaksjoner hos meg. I dagens samfunn ligger det meste av informasjon ute på nett, og er søkbart for alle. Det snakkes mye om nettvett, digital kunnskap og ferdigheter som må ligge i grunn for å håndtere nettet fornuftig. I situasjoner der vi er pålagt å bruke nettbaserte apper, som eksempelvis på institusjoner som skole og barnehage, er vi prisgitt at programmene fungerer som de skal. Institusjonene har, som Bølgan (2018) skriver, et ansvar og plikt for å opprettholde informasjonssikkerheten i barnehagen. Foreldre må bl.a. gi formelle samtykker til at institusjonene kan ta og dele foto av barna, i bruk av samtykkeskjema. Men, hva med når selve programvaren ikke klarer å opprettholde standarden man forventer? Denne artikkelen om sikkerhetssvikt er et eksempel på stort sikkerhetsbrudd, som kunne fått alvorlige konsekvenser for enkeltbarn og deres familier.
Generelt om personvern kan man si det omhandler retten til å ha et privatliv, og at man selv bestemmer over sine personopplysninger. Rammeplanen for barnehagen (KD, 2017, s.39) poengterer at personopplysninger skal behandles i samsvar med personopplysningsloven, og man har rutiner for å overholde denne loven (Bølgan, 2018, s.82). Samuelsberg sier i artikkelen at de etter hendelsen endret på sine rutiner, der kun omsorgsgivere med foreldreansvar har tilgang til appen (Samuelsberg, 2019). I denne spesifikke situasjonen fikk heldigvis ikke avviket noen store konsekvenser, men det vil jeg påstå var bare flaks. Denne typen svikt skal ikke skje, og man må kunne kreve at kvalitetssikring og risikovurdering foregår i mye større grad. Datatilsynet skriver tydelige retningslinjer for hva som er lov og ikke lov å dele av personopplysninger på nett. Men når kommunene innfører nye programvarer som skal benyttes av ulike institusjoner, samt av foreldre, så bør man være sikre på at dette fungerer optimalt fra starten av. Der sensitive opplysninger er overført til personer som ikke har rett til innsyn, er dette et avvik og brudd på personopplysningssikkerheten (Personopplysningsloven, 2016, artikkel 33).
Dette er et skrekk eksempel på når det digitale ikke fungerer optimalt, men det er også viktig å synliggjøre slike avvik. Det jeg mener med dette, er at vi alle må tenkte grundig igjennom det vi legger ut på nett. Er det etisk riktig? Hvilken mening har det som postes? For hvem, og hvorfor? Vi legger stadig ut bilder og videoer til foreldre og foresatte for å dokumentere hverdagen i barnehagen, der vi naturligvis har innhentet samtykke i forkant. Vi snakker om nettvett og viktighet av god delingskultur på foreldremøter, men vi kan ikke være sikre på at det som sendes ut ikke blir delt videre. Så det jeg spør meg selv er, hva er godt nok med tanke på personvern og deling av sensitiv informasjon? Vet foreldre og foresatte, og ikke minst vi i personalet, omfanget av alt som deles? Hvordan kan vi kvalitetssikre at det som deles ikke kommer på avveie? Dette anser jeg på som en stor og utfordrende problemstilling. Digital dømmekraft er som Capurro & Britz (2010) beskrives som noe som utøves på individuelt nivå, der ansvaret ligger hos den enkelt av oss. Dette innebærer kritisk tenkning, samt det å handle ut i fra gode holdninger og om sosialt ansvar (Bergsjø et.al, 2020, s.25). Man kan se på digital etikk ut i fra tre fokusområder:
- 1. Ny teknologi: Å kunne forstå hva den nye teknologien er og hva den kan gjøre.
- 2. Sosial påvirkning: Å kunne vurdere hvilken sosial påvirkning den nye teknologien kan ha.
- 3. Utvikling og bruk: Å diskutere hvordan ny teknologi bør utvikles og brukes for at teknologien skal kan bidra til et godt liv (Bergsjø et.al, 2020, s.122).
Men utgangspunkt i dette må man også se på bruk av digitale verktøy på en annen side enn kun med det kritiske blikket. Vi vet digitalisering har gjort kommunikasjon og informasjon lettere tilgjengelig, der foreldre og foresatte har større mulighet til å få innblikk i barnas hverdag på institusjonene. Det er lettere å gi informasjon ut til brukerne, samt dele bilder og filmer for å skape en fellesskapsforståelse, en arena for god delingskultur samt gi foreldre og foresatte en inngang til medvirkning. Språkbarriere er også lettere å håndtere i bruk av digitale verktøy, der man han mange programmer som kan oversette informasjon som blir gitt. Så det jeg vil konkludere med er at digitalisering av verden er ikke å unngå, og det kan være et fantastisk hjelpeverktøy - så lenge man risiko vurderer og kvalitessikrer alt før det tas i bruk.
Lov om behandling av personopplysninger (2016). Personopplysningsloven.
Kommentarer
Legg inn en kommentar